Psykodynamisk psykoterapi

Min hovedinteresse i psykologien og i min tilnærming til terapi er den psykodynamiske tradisjonen. Dette er en paraplybetegnelse på retninger som stammer fra psykoanalysen, og som er opptatt av de ulike kreftene i sinnet. Psykodynamisk metode har en lang tradisjon i psykologiens historie, og skriver seg tilbake til psykoanalysens grunnlegger, Sigmund Freud. Psykoanalysen har siden starten vært i kontinuerlig utvikling, og psykodynamiske terapier omfatter idag en rekke ulike terapitradisjoner som har utviklet seg videre. I psykodynamisk terapi er man mer opptatt av det følelsesmessige og interpersonlige aspektet enn i eksempelvis kognitiv adferdsterapi, hvor man er mer opptatt av tankemønsteret som ligger til grunn for følelsene. Begrepet overføring er her sentralt. Overføring viser til at vi (ubevisst) reagerer på nye personer og situasjoner basert på våre tidligere erfaringer, vi overfører våre forventninger og baserer disse i stor grad på tidligere erfaringer. Når pasienten møter meg, er det ikke bare meg vedkommende møter, men også vedkommendes tidligere relasjonserfaringer, som kan handle om savn, tap, håp og andre følelsesmessige forventninger. Gjennom felles utforskning undersøker vi hva som aktiveres og hva dette kan handle om, for på den måten å komme i kontakt med dypere lag og øke innsikten i egen fungering.

Vi er i denne terapiformen opptatt av ubevisste prosesser samt erkjennelsen av at mye av vår adferd drives frem av ubevisste motiver og indre konflikter. Man er opptatt av barndommens betydning for personlighetens utvikling, og drømmer kan være en inngangsport for å få tak i hva som beveger seg i sinnet. «Ego er ikke herre i eget hus,» er et kjent sitat fra Freud, som viser til at vi ikke kjenner oss selv fullt ut, og ofte heller ikke handler i vår egen (eller andres) beste interesse, men ofte kan sabotere for oss selv og lure oss selv (og andre).